Du har sikkert hørt det før. En kunde som lurer på om du kan hjelpe å drysse litt UX over dette produktet som de nesten er helt ferdig med. Nå skal du få servert en pasta-analogi om hvorfor UX-design ikke burde være en ettertanke, eller noe man “drysser på til slutt”.
For å forklare dette på en appetittelig måte, har jeg fått hjelp av min gode venn, PASTA.
Jeg har en toåring hjemme som utelukkende spiser fiskekaker og pasta. En dag sto jeg og skulle koke noe fancy pasta jeg hadde kjøpt (fint å kunne variere når kostholdet er såpass begrenset). På pakken stod det noe som jeg helt sikkert burde visst som voksen:
“Salt vannet godt før du koker pastaen. Dette får frem den gode smaken og gir en jevnere koking”.
I kaoset som utfoldet seg rundt meg (de som har hatt sultne toåringer vet hva jeg mener), fikk jeg en åpenbaring: Det er jeg som er saltet i pastaen!
Dessverre er det fremdeles mange som ser på UX-design som den siste finishen – en garnityr som drysses over produktet helt til slutt, som parmesanen på toppen av bolognesen. I mange utviklingsprosesser blir UX først involvert etter at de tekniske løsningene er fastsatt, når det egentlig er for sent å gjøre de store endringene. Hva blir da resultatet? Brukeropplevelsen føles som en ettertanke – ikke noe som ble tilsatt fra start og fikk koke sammen med resten (eller en integrert del av produktet om du vil).
Jeg er her for å fortelle deg at god UX ikke bør “drysses på” etter at alt annet er ferdig. På samme måte som perfekte bolognese ikke lages ved å koke spaghettien i usaltet vann, vil du ikke få en god brukeropplevelse ved å “smakssette produktet med UX” mot slutten.
Som du sikkert har skjønt nå: UX-design handler ikke bare om det visuelle eller å gjøre noe "pent" til slutt. Det handler om å forstå brukeren, designe brukervennlige flyter og interaksjoner, og sikre at produktet faktisk løser et reelt behov på en effektiv og intuitiv måte.
Når UX-design blir en sentral del av utviklingsløpet, får vi løsninger som er brukervennlige, effektive og verdifulle – i stedet for halvhjertede justeringer på en allerede bestemt løsning.
La oss se på pastaanalogien igjen:
Når du har salt i vannet før du slenger i pastaen, trekker saltet inn i pastaen og gir en jevn og mer gjennomgående smak.
På samme måte vil det å ha en UX-designer i teamet før du begynner å koke i hop løsningen din, gi et brukersentrert produkt fra innsiden og ut.
Salt i vannet påvirker også kokeprosessen. Saltet bidrar til at pastaen ikke blir geléaktig og klistrer seg sammen, slik at pastaen blir digg, og alle vil ha den.
På samme måte kan man si at om man har UX-designere med i produktutviklingen vil det bidra til at brukerne opplever et godt produkt med god flyt (altså ikke geléaktig) og at problemene ikke "klumper seg" opp i en uspiselig løsning som ingen vil ha.
Når du koker pasta uten salt i vannet, og prøver å kompensere ved å drysse det på til slutt, vil du fremdeles få en smakløs og klumpete middag, uten den samme gjennomgående kvaliteten.
Å ikke ha en UX-designer med som en del av prosessen fra begynnelsen, men “drysse UX-design” på til slutt, vil bidra til problemer som kunne vært unngått og et produkt uten gjennomgående kvalitet.
I mange utviklingsprosjekter starter man med tekniske løsninger først og prøver deretter å tilpasse dem til brukerne. Dette fører ofte til komplekse og ulogiske grensesnitt, der brukerne må lære seg systemets regler i stedet for at systemet tilpasser seg brukernes behov. Resultatet? Frustrasjon, ineffektivitet og i verste fall at brukerne gir opp.
Når saltet (nei, jeg mener UX-designere) først blir involvert mot slutten av et prosjekt, har mange av de viktigste beslutningene allerede blitt tatt. Dette gjør det vanskelig å implementere gode løsninger uten omfattende omstrukturering. UX blir da redusert til overfladiske endringer – nye farger, justerte knapper og små fiks, i stedet for en helhetlig brukeropplevelse som er skapt med tanke på behovene – fra starten av.
Når UX-design ikke er integrert i utviklingsprosessen, ender man ofte opp med lapper på en allerede svak løsning. Problemene blir ikke løst ved roten, men heller forsøkt dekket over med små forbedringer her og der. Dette kan føre til inkonsekvent design, vanskelige brukerreiser og en opplevelse som føles lite gjennomtenkt.
Når det er sagt: Parmesan er en flott siste touch, men den kan ikke kompensere for dårlig kokt pasta. UX kan ikke bare drysses på til slutt for å "redde" en dårlig løsning.
Jeg har oppskriften til deg
Så, for å komme med en slags konklusjon: Du ville vel ikke servert smakløs og klumpete pasta med en dæsj parmesan og kalt det en god middag? Ikke gjør det med produktene dine heller. Salt først. Alltid.
